ResearchED leads York

2016-07-09 11.20.08

På lørdag var jeg på ResearchED Leads York. Leads betyr at denne er beregnet på skoleledere og utviklingsledere i skolen. Det var en mindre konferanse en den nasjonale konferansen i september. Det viktige var at jeg fikk høre på, og snakke med, skoleledere, utviklingsledere og lærere som har jobbet spesielt med dette med skoleutvikling.

I Storbritannia har de jobbet lengre enn i Norge med målstyring og målbevisst utvikling av skoler, på godt og vondt. Jeg skal ikke her si noe om dette med målstyring, men det positive som har kommet ut av det mange steder i Storbritannia i alle fall – er at de har fokusert på å jobbe med utvikling av skolen og lærerne. Ikke nødvendigvis på kommunalt nivå, men på den enkelte skole. Derfor var det veldig interessant å komme til York og høre på forskjellige skoler og ansatte snakke om hva de gjør på akkurat sin skole for å utvikle den videre.

Som noen kanskje husker skrev jeg i mars så vidt om ‘flip the system‘ som handlet om hvordan lærerne selv må ta ansvar, og det er det jeg skal skrive litt om her – hvordan vi som skole og skoleledelse skal hjelpe, og få, lærerne til å ta ansvar selv for sin egen utvikling som pedagoger.

Utgangspunktet er ‘Evidence based practice‘ (EBP). Det snakkes mye for tiden om hva forskning sier. Og her kommer det fine inn om EBP. Det er 4 grunnelementer: Forskningsresultater, egen erfaring og bedømning, fakta og data samlet inn på skolen samt egne verdier og bekymringer.

Skolen og den enkelte lærer skal altså ikke ta hensyn til forskning ene og alene. Vi skal faktisk ikke overstyre alt lærerne skal gjøre ute i klasserommene ut fra hva forskning sier. Vi skal la lærerne bli forskere selv i egne klasserom ved å ta i bruk disse fire elementene i EBP. Lærerne skal spørre, hente inn informasjon og data, samle, prøve ut, vurdere og evaluere.

Akkurat nå sitter jeg og lager en plan for hvordan vi skal få til akkurat dette på vår skole. Det er utrolig spennende tanker, det å først lære opp personalet i å bli forskere på egen praksis for deretter å la de utvikle seg på sine egne ting med det målet for øyet at de skal bli bedre lærere for akkurat sine elever. De elevene de har der og da. For vi må ikke glemme at forskning sier noe om hva som har fungert en gang, et sted, med noen…

Nå skal det endelig hoppes!

2014-10-31 15.26.56

I mange innlegg her har jeg snakket om hvor viktig det er å ikke gå baklengs inn i fremtiden eller hvordan vi bare må hoppe i det fordi vi ikke kan, eller bør, legge fra oss den digitale ferdigheten. Jeg har også skrevet om hvordan vi på barneskolen ikke kan holdes utenfor. Lenge har det i Norge vært akseptert at det kun er videregåendeelevene som har behov for datamaskin i skolehverdagen. For to år siden startet jeg et prosjekt hvor hver elev fikk hver sin datamaskin – til bruk på skolen og hjemme. De elevene går i disse dager ut av 7. klasse. Det er levert en rapport til kommunen der det beskrives hvor vellykket dette prosjektet har vært. Ikke alle mål er nådd på disse 2 årene, men vi ser en kjempeutvikling på de elevene som har kunnet bruke disse datamaskinene og ikke minst ser foreldrene stor forskjell. Denne uken var det stor sorg blant elevene når de måtte levere fra seg datamaskinen før overgang til ungdomsskolen.

Endelig
Derfor er jeg uendelig glad for at kommunen jeg bor og jobber i endelig har bestemt at dette skal snu. Ikke sakte men sikkert, men ved å hoppe i det. På relativt kort tid skal nå kommunen innføre en datamaskin til hver elev i grunnskolen. Først til elevene i ungdomsskolen. Deretter til elevene på mellomtrinnet og til slutt til de minste elevene våre. Alt dette innen de 2 neste skoleårene.

Skolelederes rolle
Jeg er glad for å få være med på dette hoppet og nå starter jobben med å få alle skolelederne med på å brette opp ermene å gå på med lyst og iver. Noen er selvsagt litt skeptiske, men nå er det på tide å legge bort den skepsisen. De vil nemlig raskt se det vi andre har sett, at lærelysten og arbeidsvilligheten har steget enormt ved innføring av muligheten for IKT til alle, hele tiden, når det passer læreren og undervisningen.

Lærene kan understreke hvor stor endring det har vært i skolehverdagen for både lærere, elever og foreldre ved innføring av dette prosjektet, på alle de 4 pilotskolene i kommunen, men skolelederens rolle er sentral.

Derfor er det nå viktig at vi skoleledere i kommunen hjelper hverandre ved innføringen, at vi deler med hverandre hva som fungerer og hvordan vi sammen skal kunne sørge for at dette blir et skikkelig løft for kommunen, for elevene våre og for lærerne våre.

Lykke til, alle sammen!

«Vi skal ikke lære IKT, vi skal lære med IKT»

working-outsideTittelen må være det beste sitatet fra årets NKUL. Sitatet er hentet fra Trondheim kommunes store satsning med 1:1 i skolen. Det nest beste sitatet er fra George Siemens som sa at «vi er den siste generasjonen som kan regne med å være smartere enn maskinene». Begge disse sitatene blir viktige å huske på når vi nå i vår kommune skal øke tettheten av digitale enheter på skolene.

I kommunen jeg jobber er det av kommunestyret nå bestemt at alle elevene fra 1. til 10. klasse skal ha sin egen datamaskin. Arbeidet skal starte i januar 2017 og nå denne høsten skal den elektroniske plattformen bestemmes. Det betyr at både software og hardware som skal ligge i bunn skal bestemmes.

I dette blogginnlegget vil jeg forsøke å si litt om hva jeg da mener er viktig for dette valget og hva som blir viktig for en god innføring av læring med IKT for elevene våre.

Utstyret må fungere
Tenk deg at du kommer på jobben en morgen og så starter ikke datamaskinen. Du har mistet den i gulvet eller sølt drikke ned i maskinen, noe er galt. Ikke noe fungerer.

Hvor lenge er du da villig til å vente før du er oppe og går og klar til å jobbe videre? 2 minutter? 1 time? 4 timer? Til neste dag? Enda lenger?

Jeg hører til kategorien som nå setter grensen ved 2 minutter. Det tror du kanskje ikke er mulig, men det er det faktisk i dagens verden. Allikevel er de fleste fornøyde med noe dårligere. Dersom chromebooken min går i bakken så går jeg bort og henter en låne-chromebook og så tar det under 2 minutter før jeg har en datamaskin som er NØYKATIG lik den jeg nettopp mistet i gulvet. Ikke NESTEN lik, men NØYAKTIG. Ingen ekstra installasjoner, ingen venting. Henter jeg en splitter ny maskin så gjelder akkurat det samme. 2 minutter er det det tar.

Jeg vet jeg er kresen. Jeg vet at ikke alle er like kresne som meg, men kan vi gjøre et valg som er dårligere enn 2 minutter for elevene? Det blir å stjele fra deres undervisningstid og bidrar ikke til økt motivasjon.

Utstyret må på plass
En av de store bremseklossene for IKT i skolen er læreres kompetanse. Læreres kompetanse på bruk av IKT og læreres bruk av IKT til gode undervisningsformål.

Den erfaringen skoler og kommuner gjør nå er at så snart utstyret er på plass, og utstyret fungerer på en slik måte at alle elevene har det oppe og går hver gang og hele tiden det er behov for det, så snur denne praksisen seg. Lærerne opparbeider da raskt den siste lille biten av manglende kompetanse. Ved god utveksling av opplegg og tips opparbeider lærerne også raskt god kompetanse i å «lære med IKT», og det er jo dette som er viktig?

Erfaringsdeling
Det betyr at det blir ekstra viktig at lærerne tilbys gode muligheter for erfaringsdeling. Erfaringsdeling kan skje, og skjer, på fler måter: Digitalt på samtalegrupper, sosiale medier el.l. Internt på skolen i fellestid. Plandager i kommunen med erfaringsdeling og workshops.

Min konklusjon
Min konklusjon er veldig enkel. Etter selv å ha innført 1:1 på egen skole for 2 år siden, på noen trinn, fremstår det helt klart hva som må gjørres i egen kommune for å få dette på plass så raskt som mulig:
1. Det riktige utstyret
2. Opplæring i selve utstyret
3. Prøving og feiling i alle klasserom med digital pedagogikk
4. Erfaringsdeling på tvers i hele kommunen

Les mer
Dyrt og dårlig eller billig og bra?

Hållbar utvikling i skolen

2016-04-22 10.38.50Både i Norge og i Sverige pågår for tiden en stor debatt rundt skole og skoleutvikling. Etter det såkalte PISA-sjokket i 2001 har politikerne kappes for å gjøre skolen bedre, med fokus på de målbare resultatene.

I Norge ble Ludvigsenutvalget satt ned og deres rapport kom for snart et år siden. Det var et omfattende stykke arbeide som la inn et ord for mange endringer i norsk skole. Det vi ser er at politikerne ikke evner å se helheten i rapporten og handle ut fra den. Politikerne er opptatt av å gjøre synlige endringer som støtter seg på deres ideologi. Dette snakket Anders Jidesjö mye om under workshopen jeg deltok i i helgen. Vi var noen håndfuller rektorer i et hjemmesnekret svensk twitterrektornettverk i Linköping som samlet oss i helgen.

Lidesjö er professor på Linköping universitet og han har jobbet med læreplnarbeidet og for svenske utdanningsmyndigheter. Han poengterte hvor vanskelig det er å få jobbet med politikere fordi de må være så opptatte av å tilfredsstille velgermassen sin, og gjennomføre handlinger som på utsiden kan se ut om en god løsning. Han sammenliknet det litt med en bil på verksted. Selv om motoren er den delen som trenger reparasjon, så ser det ikke bra nok ut. Om man derimot lakker den eller bytter interiøret så synes det svært godt at man har gjort noe. Det hjelper bare ikke. Motoren er fortsatt problemet.

Han pekte også på at i Sverige så har de før oss hevet utdannelsesnivået på lærerne med det fatale problemet at ungdomsskoleelevene gjør det dårligere. Fordi lærerne har mer fagutdannelse så kommer de til skolen med helt andre forventninger til elevene, noe som har gjort at flere elever sliter på skolen og ikke får den hjelp og støtte de trenger. Resultatet blir flere som hopper av skoleløpet – drop-outs. Allikevel ser vi at det er akkurat det som skjer hjemme i Norge nå, noen år etter. Vi skal utdanne lærere med dypere faglig forståelse, men mindre pedagogisk forståelse.

Når vi da vet at det gjøres mer skoleforskning enn noen gang, og samtidig ser at politikerne kun plukker dne forskningen som passer deres egen ideologi så gjør det at det er enda viktigere at vi som jobber i skolen, alle som jobber med å forbedre og endre skolene sørger for å gjøre det motsatte; Se på forskningen gjøre oss opp reflekterte meninger over hvor det bør satses slik at vi kan få gjort det beste ut av situasjonen på vår skole.

Genious hour – moro læring

2016-04-17 12.38.07Nå har vi testet ut Genious hour siden jul. Det har blitt 12 uker med til sammen 9 genitimer.

Jeg vet ikke om det blir helt historisk korrekt, men det sies at 3M var det første store firmaet som startet med denne tankegangen og at Google fulgte opp med den største systematiseringen. Den såkalte 20%-time er ment for at de ansatte skal få bruke deler av arbeidstiden på å forfølge prosjekter de selv brenner for, men som allikevel holder seg innenfor bedriftens rammer. Noen lure hoder begynte derfor å tenke på hvordan dette kunne omsettes i skolen. Hvordan kan elevene få lov til å velge fra egne ønsker og samtidig følge skolenes krav og pensum.

Løsningen ble ‘Genious hour’. En skoletime i uken hvor elevene kan få gjøre hva de selv ønsker å gjøre. De skal ha fokus på 2 spørsmål: Hva vil du lære. Hvordan skal du vise frem hva du har lært.

Når man har en gjeng elever foran seg som vanligvis blir fortalt hva de skal gjøre så kommer det mange spørsmål når man legger Genious hour frem for dem. Hva kan vi velge? Hvem kan vi jobbe sammen med? Som om ikke det er nok er det mange som tar seg vann over hodet. Plutselig tror de at de kan klare alt. Mange ideer bobler opp. De vil lage apper. De vil bli magikere. Film skal lages. YouTube-stjerner skal noen bli. Tysk og spansk skal andre lære seg. Sy klær skal andre.

Så vil kanskje noen si at dette er litt vel store prosjekter. Litt mye å gape over. Ja, det er mulig det, men lærer vi ikke av det også? De fleste elevene har holdt seg til førstevalget sitt. Andre derimot har byttet både en og to ganger. Noen er utålmodige og klarer ikke vente til de blir ferdige, men må begynne på nytt.

Vi er bare i startgropen på å teste ut Genious hour, men starten har i alle fall gitt både meg og elevene et ønske om å videreutvikle dette konseptet.

I dag fortalte en av guttene som hadde laget YouTube-kanal med spillvideoer at de hadde fått 21 abbonnenter på kanalen sin. 5 kjente og 16 ukjente. Ikke verst for en liten spillkanal laget av noen gutter i 5. klasse med et forbruk av 9 skoletimer.

Her er noe av det jeg også har skrevet på ‘staffroom’ (staffrm.io) om Genious hour:
http://staffrm.io/@pute68/Z28azoHpGe
http://staffrm.io/@pute68/VeCpHH0hRe
http://staffrm.io/@pute68/3yz29xIeEh

Urban myths about learning and education

Urban mythsEtter ResearchED Scandinavia og møte med forfatter Pedro De Bruyckere var jeg bare nødt til å kjøpe og laste ned boken ‘Urban Myths about Learning and Education’. Boken fungerer litt som ‘Myth busters’. Forfatterne har tatt for seg mange myter om utdanning og pedagogikk og gått gjennom de. Stemmer de eller stemmer de ikke, eller er bildet kanskje mer nyansert? Når jeg vet at mange av disse ‘mytene’ brukes i dag av alt fra skolekolleger til politikere så er det enda viktigere å faktisk sette seg inn i hva forskningen sier om disse forskjellige temaene.

Keiserens nye klær
Forfatterne sier i innledningen at de ikke har en agenda med boken annet enn å gå gjennom skoleforskning og finne ut hva som faktisk er tilfelle. De bruker læringsstiler som et eksempel som gjorde dem svært skuffet da de oppdaget at det er helt andre mekanismer som slo inn. Forskning gir ikke noen støtte til bruk av læringsstiler. Siden de selv brukte læringsstiler i utsrakt grad følte de seg veldig lurt og fikk et ønske om å finne ut hva mer som faktisk ikke stemmer. De legger heller ikke skjul på at de synes det er litt morsomt å få være den lille gutten i H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær, som fikk være den som først turde å si det som det var; Keiseren hadde ingen nye klær – han var naken…

Maslows behovspyramide
Under middagen etter konferansen ble Pedro spurt om hvilken av mytene han selv fant mest overraskende. Etter en liten tenkepause måtte han svare at han nok syntes Maslows behovspyramide var den mest overraskende. Maslow selv formet nemlig aldri selv teorien sin om til en pyramide. Hans hierarki bestod av 7 stadier, og ikke 5 som i pyramiden. På de 30 årene som gikk fra Maslow laget teorien, til han døde, uttrykte han selv skepsis til at ingen utfordret teorien hans. Når det endelig ble gjort, etter hans død, så brukes allikevel pyramiden rett så ofte, uten at den hverken er bevist eller altså egentlig finnes…

Klassestørrelse
Selv synes jeg kanskje en av de viktigste er myten om at klassestørrelse ikke er avgjørende. Alle som har jobbet i et klasserom vet at det er lettere å komme rundt til alle i mindre klasser. Hver elev får da mer hjelp og oppmerksomhet rettet mot seg. Samtidig er forskningen klar på at læreren og metodene som brukes i klasserommet er viktigere. Det å redusere klassestørrelsene kan allikevel være spesielt avgjørende for elever som på en eller annen måte strever. Men uansett kan politikere og andre aldri si at ‘klassestørrelse er ikke avgjørende’. Bildet er nok mer nyansert enn som så.

Les boken
Jeg anbefaler både lærere, skoleledere og politikere å lese boken. den kan leses stykkevis og delt også og må ikke slukes fra perm til perm i en jafs. Bruk din nyervervede kunnskap på en god måte enten i klasserommet, på personalrommet eller i din nye politiske utforming. Men pass på å ikke bare bruk de resultatene du liker for å hoppe over de du ikke liker :-)

ResearchED Scandinavia – Globaliseringen av skolene i verden

2016-03-19 15.35.10-1Nok et vellykket ResearchED. Denne gang i Gøteborg. Av alle de konferanser jeg har vært på så er researchED de mest slittsomme og de mest givende. Det går i ett fra morgen til ettermiddag. Med åpning klokken 10 og avslutning klokken 17 blir det 7 timer fylt med 7 paralellsesjoner og en lunsj. Det er vanskelig å velge paralellsesjoner. Med mange interessante forelesere og mange forskjellige temaer er det vanskelig å få med seg alt. Heldigvis var jeg denne gangen med og arrangerte så jeg var så heldig å få pratet enda mer med en del av foreleserne under middag både fredag og lørdag, så denne helgen har virkelig budt på mange gode opplevelser.

Globaliseringstrenden
Det viktigste inntrykket jeg sitter igjen med er hvordan de enkelte landene i verden sine utdanningssystemer de siste årene har endret seg på grunn av NPM, OECD og PISA-testene og hvordan et stort multinasjonal selskap på grunnlag av dette får kloa så langt inn i så mange lands utdanningssystemer, også det norske.

Svein Sjøberg sin forskning viser helt klart at norsk skolepolitikk har latt seg styre av PISA-testene. Tester som overhodet ikke måler det vi underviser i skolen og som våre politikere og media hauser slik opp at skolen blir styrt av OECD, en organisasjon viss hovedoppgave er å sikre konkurranse i frie markeder.

Norske Tine Prøitz forsker på læringsutbyttet av disse endringene i skolen og en av de endringene de ser er at lærere nå har formelle møter hvor elevenes statistikker blir diskutert, altså en klar indikasjon på at norske klasserom lar seg styre av denne globale påvirkningen. Hennes forskning viser i den sammenhengen foreløpig ikke hvorvidt dette ha en negativ eller positiv betydning annet enn at dette avgjøres av hvordan skoleledelsen gjør jobben sin.

Britiske Lucy Crehan ble allerede som fersk lærer interessert i dette gapet mellom de forskjellige landene. Så interessert at hun brukte 9 måneder av sin egen tid og sine egne oppsparte penger på å reise til noen av de landene med best score. Hun bodde lokalt hos familier og jobbet sammen med lærere på skoler i bl.a. Finland, Canada, Japan og Kina. Hun har følt de forskjellige skolesystemene på kroppen. Hennes bok om turen kommer ut i desember. Det er helt klart, ut fra en prat med henne, at hun ikke er like imponert over alle skolesystemene hun har møtt på sin vei, til tross for at de alle scorer veldig bra på PISA.

I Sør-Korea jobbes det steinhardt for å skaffe sine barn, elevene, gode karakterer på eksamener, som anses som svært viktige. Det mest gjeve er å komme inn på universiteter i USA og å få utdanne seg videre der. I USA derimot ser de at disse studentene som kommer over fra Asia gjør det dårlig fordi de ikke har den nødvendige bakgrunnen for å tenke selv, trekke slutninger og å jobbe selvstendig med studiene. Allikevel ser vi at vestlige politikere og media snur seg mot disse landene når det skal pekes på hvem vi vil følge etter. I Australia har regjeringen uttalt at PISA-testene skal være måleindikatoren på hvordan landet gjør det i sammenlikningen med andre land. Testene er altså vedtatt skulle styre landets utdanningspolitikk.

I Nederland har Rene Kneyber og noen få til klart å få til å snu deler av denne trenden. I boken ‘Flip the system’ beskriver de hvordan de med relativt enkle grep klarte å snu mediastrømmen og påvirke foreldre og media til å få politikerne til å snu og å gi lærerne og skolene mange av de endringene det var behov for etter denne globaliseringen av skolen, som har ført til en slags avprofesjonalisering av lærerne.

Denne avprofesjonaliseringstrenden ser vi også i Norge. Noen skoleledere, noen skoleeiere, og staten selv tar grep som gjør at lærerne i klasserommene mister styringen over sitt eget klasserom. Kanskje det er på tide å ta tilbake klasserommene i Norge også?