Arkiv | Skoleledelse – Skoleutvikling RSS for this section

Hva slags bøker vil jeg ha?

Høsten 2017 skrev jeg blogginnlegget ‘Hva skal vi med forlagene?

Slik jeg opplever det jobber forlagene fortsatt med oppdaterte læreverk til oss lærere. Som deltaker i kommunens prosjektgruppe for digitalisering i skolen så har jeg vært hos de store norske forlagene. De har fortalt og vist hva de jobber med. Vi har sagt hva vi vil ha. Uten unntak har jeg måttet si til de alle at det de jobber med vil jeg ikke ha. Det vil ikke jeg bruke penger på. Ikke som rektor og ikke som lærer.

Forlagene jobber med nye lærerverk. Samme forfattere over samme lest som tidligere – til tross for fagfornyelsen og et ønske fra skole-Norge om nye måter å jobbe på. Skoleportalene til forlagene forsøker å binde deg opp mot alle deres produkter og forøker å gi oss en kvasiløsning på et LMS og arbeidsverktøy. LMS og arbeidsverktøy har vi allerede gjennom våre leverandører enten de heter Apple, Microsoft eller Google. Flere av oss begynner også å gi opp LMS til fordel for en eller annen classroom-løsning fra alle disse 3 leverandørene.

Det vi trenger fra forlagene er altså faglig innhold – ikke et godt gammeldags læreverk.

Jeg selv har i mange år vært digital fra topp til tå. Jeg selv foretrekker digitale flater for all type lesing og jobbing. Allikevel innser jeg at vi må ha både ‘ark og bok’. Både til lesing, og til skriving.

Når jeg er ute og reiser, enten det er til Washington DC, London, Stockholm eller Oslo så er det en type butikker jeg alltid må innom – bokhandler. I motsetning til mange andre ser jeg aldri etter bøker til meg selv. Alt lesestoff til meg selv finner jeg digitalt enten det er skjønnlitteratur eller faglitteratur. Mer oppdatert er det også på nett.

Nei, når jeg besøker disse gammeldagse bokhandlerne så er det for å finne fagstoff til mine elever og mine egne barn. Der finner jeg bøker som jeg kan bruke fragmenter av til undervisningen, eller bare til inspirasjon for undervisningen, temaer og fag. Med meg hjem i kofferten har jeg alltid noen godbiter på engelsk eller norsk.

Når jeg besøker fagavdelingen for barn i Norge blir jeg nedstemt. Det er lite å velge mellom, og ofte er det veldig overfladisk. Hvorfor finner jeg så lite og så lite som går i dybden? Tenk om forlagene kunne vært flinke til å lage skikkelig gode fagbøker for barn i stedet for disse læreverkene? Det er det jeg har bruk for i min undervisning.

Jeg må til slutt få dra frem et godt eksempel fra det store kjente forlaget ena (ironi fra meg her). De har gitt ut en 100-siders bok med tittelen ‘50 hendelser som formet Norge‘. Hver av disse hendelsene dekker kun 2 sider, men er skrevet med et språk barneskoleelever forstår. De elevene jeg da har som vil dykke dypere inn materien får søke på nett, men her har jeg i alle fall stoff til alle trinn på barneskolen.

Vi er ikke gode nok i Asker allerede, vi trenger en slik skole

Her følger et leserinnlegg en kamerat og jeg skrev etter et innlegg i Asker og Bærum budstikke.


Norske politikere har vedtatt at vi i Norge skal ha en fellesskole for alle. Samtidig vet vi at ikke alle føler at de passer inn i den samme skolen. For disse barn og unge har vi lite å tilby. Friskoler er i utgangspunktet ikke spesielt ønsket av norske politikere og denne gangen forsøker NRG å etablere seg i Asker, slik de har gjort i Bærum. Noen Askerpolitikere liker dette dårlig og jobber for at dette ikke skal bli en realitet. Vi ser av argumentasjonen til Arbeiderpartiets Marianne Riis Rasmussen i Budstikka 12. november at det visstnok er fint med et toppidrettstilbud, men at et realfagstilbud ikke har det samme behovet. Hvis vi sier at det er nødvendig med egne skoler for toppidrettsutøvere, men ikke for realfag, så kan vi like gjerne si at kroppsøvingsfaget har feilet!

I Norge er vi flinke til å legge til rette for og heie frem de som er ekstra dyktige i idrett. Hvorfor skal vi ikke også gjøre det samme for de som er ekstra dyktige på andre områder, som realfag? Norge har alt for lenge hatt en A4-skole som skal sørge for at alle barn får de samme mulighetene, men i praksis så fungerer det dårlig når det viser seg at ikke alle barn er like i utgangspunktet.

En idrettshelt kan skape mye sosialt, men produserer egentlig ikke noe annet enn underholdning. En realist kan skape mye mer, som å oppdage en ny medisin eller forbedre miljøet vårt .

Vi vet at mange elever som dropper ut av videregående er elever med ekstra læringspotensial som ikke har fått utnyttet evnene sine og som dessverre går til grunne i det norske skolesystemet.

I Norge har vi en veldig restriktiv politikk når det gjelder friskoler. For det meste er det kun religiøse skoler, steinerskoler eller montessorriskoler som godkjennes. Det er noen få hederlige unntak som Humanistskolen, Nyskolen, NTG-U og NRG-U. Slik vi ser det er det et behov for et større mangfold. Nye Asker kommune kan være en slik kommune med sin utstrekning og sine innbyggere. Selv om kommunen har valgt å satse på realfag så går det an å ha to tanker i hodet samtidig – slik formannskapet har. Asker kommune satser på realfag slik at flere skal kunne finne ut om dette er noe som passer dem og for å hjelpe flere frem til å bli realister. Samtidig er det OK å ha et tilbud til de som opplever at deres talent ligger akkurat der, i realfag, ikke bare for de som opplever at deres talent er innenfor idrett. Verdsetter vi, som samfunn, en underholdningshelt mer enn en realisthelt?

Øyvind Matheson Wergeland – utviklingsleder og realist (og far til to barneskoleelever)
Thor-Ivar Pute Eriksen – pedagog og tidligere rektor i Askerskolen

Ny skolepodcast

Det finnes en liten bunke med skolepodcaster, for deg som er interessert i stoff om skole. Her om dagen startet det også opp en ny: «Rekk opp hånda«. Der har jeg selv vært så heldig å få være med i en av episodene som kommer. Den podcasten drives av komiker og lærer Janne Rønningen og Martin Johannesen, som driver lærerbloggen.

Her er litt flere skolepodcaster:

En ny vei

Noen ganger går man på en smell. For mitt vedkommende skjedde det i høst da netthinnen falt ned og til tross for flinke leger så er synet såpass dårlig at det å sitte særlig lenge på datamaskinen er blitt en umulighet. Det medfører altså en omstilling.

I disse dager konverterer jeg tilbake til det å være lærer fra å være skoleleder i over 10 år. Helt siden jeg ble rektor har jeg kjent på tapet av nærhet til elever. Derfor har jeg også hatt timer med elever så ofte jeg kan og vært klar på at jeg ikke planlegger å forbli rektor til jeg går av med pensjon.

Til tross for de helsemessige utfordringene fungerer det fortsatt i et klasserom, sågar et digitalt klasserom. Da ble valget lett og like før jul ble avgjørelsen tatt: Jeg går tilbake til klasserommet – på en annen skole en de jeg har vært rektor på.

Det er noe jeg virkelig gleder meg til. Utfordringene er store. Klasseledelse i teknologitette klasserom kan by på utfordringer. Noen nye, og noen gamle. I tillegg ser vi som jobber i skolen at elevmassen er i endring. Det gir oss andre utfordringer enn tidligere.

Utfordringer er noe vi må lære oss å takle. Alle som har lest det jeg har skrevet tidligere vet at jeg ikke er fan av å se bakover og ønske meg tilbake til slik det en gang var. Vi må alltid se fremover. Da kommer mitt favorittsitat til sin rett: «Happiness is not a destination, it is a way of life.» Vi må selv skape vår fremtid og endringer er nødvendig, for alle, alltid. Vi kan alltid bli bedre.

Skoleutvikling vil jeg fortsatt være opptatt av og det skal jeg fortsatt skrive om. Jeg vil fortsatt være engasjert og da avslutter jeg med et sitat fra meg selv:

«Vi er ikke i skolen for å ha en jobb, men for å gjøre en jobb.»

Vær så snill å gi full digital gass!

Etter å ha lest Bjørn Bolstad sitt blogginnlegg (Generasjon «Klipp og lim»?) skjønner jeg at jeg skulle ha vært på foredraget til Lars Figenschou under konferansen ‘Skolen i digital utvikling’ i år.

Når jeg startet med digitaliseringsprosessen på egen skole for 4 år siden så var et av poengene jeg brukte at dagens elever først får en datamaskin i 1. klasse på videregående  og at både lærere og elever ikke vet å utnytte verktøyet på en god måte.

Mange har kanskje fortsatt sin ‘gammeldagse’ kateterundervisning med strøm på, og dertil mye facebookbruk blant elevene i timer. Våren 2014 hørte jeg Marte Blikstad-Balas på NKUL presentere nedslående resultater fra videregående hvor elever brukte skoletimer til spill og facebook mens lærerne stod foran ved tavlen og pratet i vei. Samtidig viste resultatene hennes at det ble mindre spill og facebook etter hvert som elevene ble vant til å bruke maskinen. 3. klassingene var sånn sett ‘flinkere’ enn 1. klassingene.

Ut fra dette trakk jeg mitt argument for at jo tidligere vi begynner å bruke digitale verktøy, med god klasseledelse, jo flinkere blir elevene til å bruke verktøyet. Jeg argumenterte for å ta datamaskinen i bruk også i barneskolen.

Jeg har selv et barn som gikk ut av vgs i vår, et som går i 10. klasse og et som går i 8. klasse. Det er ikke mye klipp og lim der i gården, men «full digital gass» (Bjørn Bolstad) har det vært i mange år både her hjemme og på skolen. Jeg tør påstå at dersom deres arbeid klassifiseres som Lars Figensschou sine betraktninger (slik de er redegjort for i Bjørn Bolstad sin bloggpost) så skyldes det ikke de digitale verktøyene i alle fall. Vi kan gjerne sende skråblikk til både samfunn og skolen, men kanskje ikke de digitale verktøyene?

Jeg håper Lars Figenschou og andre holder ut noen år til. Om ti til 14 år kommer de første elevene til universiteter og høyskoler som har fått opplæring under «full digtal gass» helt fra langt ned i barneskolen. Jeg både håper og tror klipp og lim er borte innen den tid. Vi bruker nemlig mye tid i grunnskolen om dagen til digital dømmekraft, kildevurdering, produksjon, opphavsrett, sosiale medier og det å endre selve undervisningsformene våre.

Først når disse elevene er på plass i høyere utdanning kan vi si noe mer klart og tydelig om hvem eller hva som har skylden for at elevene går ut fra f.eks. ingeniørstudiet uten å være ingeniører.

Jeg gleder meg i alle fall på vegne av elevene i den kommunen jeg jobber :-)

Hva skal vi med forlagene?

I går kunne jeg lese denne: Utstyrsbonanza uten innhold (udatert). I dag leste jeg denne fantastiske tweeten som svar: Jeg trenger ikke læreverk, jeg trenger kilder. Jeg vil ha Internett uten filter på skolen. Skjermtid? Min jobb er læring.

Igjen ser vi altså denne polariseringen mellom bruk og ikke bruk av IKT i skolen. Jeg har sagt det før, og sier det sikkert igjen: Jeg er glad lokalpolitikerne i vår kommune er fremsynte og tør å gå foran i et skole-Norge som ligger alt for langt bakpå når det gjelder IKT.

Det vi trenger fra forlagene nå er ikke lærebøker eller digitale læreverk bygget over den gamle lesten. Det vi trenger nå er at forlagene lager gode norske digitale kilder til barn og unge.

Ta lesing som et eksempel. Akkurat i dag leste jeg nemlig også en artikkel (https://amp.businessinsider.com/study-backs-bill-gates-favorite-education-style-personalized-learning-2017-9) om forskning som viser at newsela (En amerikansk tjeneste som forenkler nyhetsstoff til barn) har gjort at en stor andel flere barn består leseprøver raskere. Tjenesten har også spørsmål knyttet til teksten slik vi er vant til i en del lærebøker.

Dersom foreldre er redd for skjermtid på sine barn hjemme så anbefaler jeg at man hjemme heller innfører regler for innhold og ikke tid.

Jeg lurer på om voksne som sitter foran datamaskinen hele arbeidsdagen også snakker om ‘skjermtid’ for seg selv, eller om det er en helt annen sak…

Hvor skal vi?

I går leste jeg Camillas siste innlegg på https://skolevegen.com/2017/08/30/tannlos-skolepolitikk-for-okt-laering/ Jeg vil nok ikke si som henne at norske politikere er tannløse. Jeg sier vel heller at de er på jordet. Jeg må innrømme at stortingspolitikere og skole er en kombinasjon jeg ikke liker. Jeg skulle ønske vi skolefolk kunne bestemme mer.

I sommer ble jeg i en samling med hyttenaboer spurt om hvilket parti man burde stemme når det gjelder god skolepolitikk. Mitt korte svar var at dersom du ser på partiene og mulige regjeringskonstellasjoner så er det ingen vits å tenke utvikling av norsk skole når du stemmer. Alle er like vyeløse når det gjelder tanker om hvor den norske skolen og utdanningen bør gå og hvordan man skal komme dit. Når jeg har stemt (Liker forhåndsstemming) så tenkte jeg på hvilken samfunnsutvikling jeg ellrs vil ha og ikke skolepolitikk, dessverre.

Hva er så problemet?

Camilla peker på uttrykket ‘økt læring’. Alle snakker om at læringen skal økes. Ingen snakker om at læringen skal dreies i en annen retning og handle om noe annet – hele mennesket. Der mener jeg noe av utfordringen ligger. Det tenkes for tradisjonelt i vestlig skole i dag. For mye gammel historie ligger bak både utformingen av innhold og oppbygging av skoledagen. Vi trenger mer eksperimentering slik vi ser det på for eksempel Ringstadbekk, Nyskolen og Humanistskolen. Dessverre kan det se ut som om det er enklere å få til slike eksperimenter på mindre skoler med skoleeiere som tør å tenke helt annerledes. Vi andre blir gående i det samme sporet med noen få endringer her og der.

Nina, rektor på Humanistskolen, ble i et podkastintervju på lektor Lomsdalens blogg (http://lektorlomsdalen.no) spurt om hva som var den største hindringen for utviklng av en god skole. Hennes raske svar var ‘lærernes arbeidstidsavtale’. Dersom vi også legger til rigiditet rundt ansettelser og nye kompetansekrav så føler jeg vi har kommet langt i et godt svar.

Fleksibilitet

Jeg tenker vi trenger større fleksibilitet i skolen, og det er det INGEN av stortingspolitikerne som snakker om eller jobber for. Fleksibilitet i arbeidstidsavtaler. Slutt på faste kompetansekrav. Mer sammensatte tverrfaglige timeplaner uten så mange kunnskapsmål. Flere mindre friskoler med større valg for elever og foreldre. Det ønsker jeg meg fra pokitikere som dessverre ikke vet noe om å hverken jobbe i, eller lede, en skole anno 2017.