Archive | Mobbing – Sosial kompetanse RSS for this section

Slik stopper vi mobbing

image

Vi klarer kanskje ikke stoppe mobbing som fenomen, men vi må, og kan, stoppe et hvert tilfelle av mobbing vi får vite om.

Noe av det viktigste vi jobber med i skolen er det sosiale miljøet og arbeidet mot mobbing. Det jobber vi med på mange nivåer i klassen, på trinnet og på hele skolen.

Det første vi må erkjenne er at mobbing eksisterer på alle skoler.

På alle foreldremøter om høsten snakker jeg om viktigheten av at alle voksne er med på å lete etter, og melde fra når vi får mistanke om at noe ikke er som det burde være.

Erlend Moen har jobbet mye med mobbing og har senest sittet i Djupedalsutvalget som nettopp ga ut NOU 2015:2. Han har også skrevet boken ‘Slik stopper vi mobbing – en håndbok’. Før påsken holdt han et foredrag for skoleledere i Asker og på planleggingsdagen mandag 18. august er det alle ansatte i Askerskolen sin tur.

Under følger viktige punkter jeg har plukket fra NOU2015:2 og Erlend Moens bok. Viktige punkter dersom skolen skal få hjulpet alle de som mobbes og få stoppet mobbingen.

  • Et trygt psykososialt skolemiljø kjennetegnes av at elevene trives, har det godt på skolen, og av at det er fravær av negative handlinger som krenkelser og mobbing.
  • Å forebygge og redusere mobbing krever langsiktig og systematisk skoleomfattende innsats. De mest effektive tiltakene for å forebygge og redusere forekomsten av mobbing har til felles at de omfatter hele skolen.
  • En skoles profesjonelle kultur, inkludert ledelse, samarbeid og læreres tilknytning, er sentrale faktorer for en skoles evne til forbedring.
    Skoler med lav forekomst av krenkelser og mobbing har en stabil organisasjon og et positivt arbeidsmiljø.
  • En god relasjon til læreren påvirker både trivsel og mobbing i en klasse. Mangelen på støtte fra læreren trenger ikke å være en årsak til mobbing, men kan bli mer synlig for elever som blir mobbet, det vil si når en trenger støtte fra læreren. Omvendt kan manglende støtte fra lærerne føre til at mobbingen kan fortsette.
  • Skoler med lav forekomst av mobbing preges av at rektor anerkjenner at skolen har problemer med mobbing. Skolen jobber mye med mobbing, men mener at de fortsatt har utfordringer med mobbing.
  • I dag er det en utfordring i norsk skole at ledelsen og lærerne i for liten grad kjenner til negative hendelser som oppstår i elevmiljøet.
  • Det er viktig at foreldrene selv forstår at de er en rollemodell for sine barn, og at deres atferd i hjemmet legger et grunnlag for hvordan deres barn vil oppføre seg overfor medelever. Rause og inkluderende foreldre som snakker positivt om andre når de er sammen med barna sine, er en viktig nøkkel til at barna skal få gode sosiale ferdigheter. Det som skjer innenfor husets fire vegger, er av stor betydning for hva slags samspillmønster barn utvikler.
  • I foreldresamarbeidet er det viktig å være bevisst på hvilke verdier og holdninger elevene har med seg hjemmefra, og hvilken innflytelse dette kan ha på det psykososiale skolemiljøet.
  • Foreldre har også et ansvar for å være gode rollemodeller når det gjelder digitale medier. Foreldrene må ha digital kompetanse i og engasjement til å involvere seg i barnas nettbruk. Skolene kan styrke dette arbeidet ved å initiere møtearenaer med foreldrene, for eksempel informasjonskvelder, møter, temakvelder, kampanjer der digitale krenkelser og mobbing er tema.

Frithjof Jacobsen kommenterer i VG (http://www.vg.no/nyheter/meninger/mobbing/frithjof-jacobsen-om-odin-saken-sviket/a/23331150/):
Mobbing handler om å bli gjort ensom av andre. Om at noen tar den tryggheten du trenger for å fungere. Om at noen tvinger andre inn i et liv der krefter og tanker som skulle vært brukt på å leve, i steden blir brukt på å overleve.

Min kommentar til dette er enkel:
Vi som skole kan ikke tillate at elever tvinges inn i et liv som handler om å overleve. Vi må stå sammen; skoleledelse, skolepersonalet, foreldre og elever for å lykkes i dette arbeidet.

En dag i skolevegringens tegn

I dag har jeg tilbrakt en hel dag på seminar om skolevegringen. Som skoleleder var det en særdeles nyttig øvelse. Dagen viste tydelig at det som foregår i klasserommet og i skolegården er særdeles viktig for å senke stressnivået for elever som er emosjonelt sårbare og dermed også spesielt utsatt i forhold til å kunne bli skolevegrere.

Når elever blir skolevegrere skyldes dette en kombinasjon av flere faktorer og det skyldes som regel ikke egentlig det som skjer på skolen. Det som skjer hjemme i familien og utenfor skolen er kanskje den viktigste faktoren. Problemet kommer allikevel mest til syne i hverdagen, på skolen – når eleven ikke vil gå på skolen. Derfor blir det vår jobb å legge forholdene så godt til rette at vi hjelper familiene og disse sårbare elevene. Vi må spille på lag for å gjøre hverdagen best mulig for disse elevene.

Forskning viser at sårbarhet går i arv og at introverte elever ofte er mer sårbare. For disse sårbare elevene kan kun små endringer i stressnivå gjøre at læringsmiljøet blir dårligere og at effekten av læring blir dårlig.

Dette understreker hvor viktig læringsmiljøet i klassen er. Elevene må kunne føle at de kan gå til en skole og en lærer som føles som en trygg base for å kunne håndtere dette stresset. Elevene må kunne føle at de voksne hjelper til med å gjøre skolehverdagen god. Relasjonen til en lærer eller en voksen på skolen er således av stor betydning for hvordan eleven takler stress.

Læringsmiljøet i klasserommet påvirkes av fire faktorer: Struktur, involvering, Autonomi og Positive og tilpassede forventninger og utfordringer. Det at regler og strukturer er klare, tydelig og at alle vet om dem og følger dem er en viktig forutsetning. Øving på regler og lærerens klare tydelige lederskap i forhold til reglene er viktige i denne sammenhengen. Læreren må være, og elevene må oppleve at læreren er genuint interessert, opptatt og involvert i hver enkelt elevs faglige fremgang og velvære. Elevene må også oppleve autonomi i form av at de har medvirkning og muligheter for valg i skolehverdagen. Læreren skal ha en plan, men tillate at elevenes ideer kan påvirke planene slik at de opplever å ha innflytelse. Det skaper et eieforhold til det som skal gjøres.

Blant metoder som har vist seg å fungere godt finner vi den svenske ‘Nyckelmetoden‘. Der er innledende møter, frivillig ønske om deltakelse, kartlegging av positive og negative sider ved oppmøte på skolen og å være hjemme, ukearbeid, langsiktige mål, fysiske møter og sosiale medier. Allikevel kan det ta lang tid. Det finnes dessverre ingen quickfix eller raske løsninger.

Mobbing er et alvorlig problem

Jeg blir lei meg når jeg leser slike historier som denne: JENTEMOBBING FOREGÅR I DET SKJULTE (mamma.no)

Vi som jobber med mennesker vet utmerket godt at det alltid vil være mobbing så lenge mennesker møtes og jobber sammen. Her på vår skole vet vi at det hver eneste uke er noen elever som kunne hatt det bedre. Noen elever som opplever å få slengt kommentarer etter seg. Noen elever som opplever å bli snudd ryggen til. Noen elever som opplever å ikke bli hørt. Noen elever som går alene – på skolen – og etter skolen.

Hver eneste dag jobber vi allikevel mot et håp og et mål om at ingen skal bli utsatt for den typen oppførsel av medelever, eller voksne. Med forskjellige metoder og forskjellige strategier forsøker vi å fange opp hvem det gjelder og hva vi kan gjøre for å hjelpe.

Sammen kan alle vi voksne som er rundt barna hjelpe til og gjøre så godt vi kan. Det er vi voksne som har ansvaret – ikke barna – og vet du om noen du tror ikke har det så bra så har du et ansvar for å si i fra og å forsøke å gjøre noe med det.

Meld fra om du ser eller hører noe. Sammen kan vi minske problemet slik at færrest mulig opplever slike vonde dager og flest mulig barn får en god hverdag.

Raushet – Årets ord

IMG_20130908_234813

Raushet er årets ord på skolen vår dette skoleåret.

Raushet handler om mange ting, men jeg er overbevist om at vi må være mer rause mot hverandre for å være med å skape et bedre samfunn i fremtiden. Raushet er noe som må læres, og noe vi må jobbe med hele tiden. For meg er det motsatte av å være raus å være kritisk. Derfor handler årets ord på vår skole om å være mer åpen for det vi hører, ser og opplever rundt oss. Vi må være mer rause og ta det som skjer i beste mening. Vi må ha tro på at når noen gjør noe, sier noe eller skriver noe, så er det med en god hensikt man gjør det.

Ved å se på det som skjer rundt oss med raushetens øyne vil vi se at mistolking forsvinner. Vi er alle viktige, og mangfold er viktig. Når vi er rause godtar vi at vi alle er forskjellige. Vi gleder oss på andres vegne når de får til noe.

Raushet må læres. Raushet må læres hjemme. Raushet må læres på skolen. Raushet må læres i venneflokken. Raushet læres i klasserommet, rundt middagsbordet, på butikken, i bilkøen, på kino. Raushet læres over alt hvor vi kommer i kontakt med andre mennesker.

Vær litt raus du også dette skoleåret :-)

Vi er en PALS-skole

PALSAlle ønsker seg en god norsk skole
Er det en ting politikere, skoleledere, lærere, foreldre, media og alle andre nordmenn har til felles så er det at vi ønsker en god norsk skole. Der meningene begynner å skille seg er når vi skal bestemme hva som er en god skole og hvordan man får en god skole. Mange av oss som jobber med barn har erfart at det er mange veier som leder til målet: En god skole.

Et dårlig menneskesyn?
Etter noe av kritikken som har kommet de siste dagene samt annen kritikk man finner føler jeg et visst behov for å forsvare at vi er en ‘PALS-skole’. Ikke ut fra praksisen vi har, og det vi gjør, men ut fra de hensikter vi tillegges av andre. Det brukes ord som ‘manipulering’, ‘dressur’ og ‘lydighet’.

Flere peker på at PALS krever fullstendig underkastelse, noe jeg ikke skjønner. Ikke fra hvordan vi praktiserer PALS hos oss sammen med våre PALS-veiledere i kommunen i alle fall.

Kjenner oss ikke igjen i kritikken
Kommunen vår tilbyr PALS til sine skoler og har to utdannede PALS-veiledere. På vår skole har vi jobbet med PALS blant personalet i litt over ett år, men elevene ble først introdusert for PALS denne skolehøsten.

PALS er, i motsetning til det debatten kan ha gitt inntrykk av, ikke et fast opplegg som tres nedover hodet på en skole. PALS sørger for at alle sider ved skolens innhold blir drøftet etter tur og bidrar med kompetanse etter forskningsmessige prinsipper. Skolens personale finner selv tiltakene i forhold til skolens behov.

Jeg sa på høstens foreldremøter at et av hovedprinsippene i PALS er å gi oppmerksomhet på det vi vil ha mer av. Det vil si å gi positiv oppmerksomhet til positiv atferd, i stedet for å gi negative tilbakemeldinger på atferd vi ikke ønsker. Forskning på barn, voksne og atferd viser at det er slik vi best tar til oss, og endrer, vår atferd.

Vi er opptatt av ro og orden i klasserommet, og derfor velger vi å jobbe systematisk med tiltak som skaper mer ro og orden. I PALS er det veldig sentralt å jobbe med relasjonen mellom lærer og elev. Det er fokus på det å skape et skoleomfattende system som sikrer at hver enkelt elev blir sett. PALS-arbeidet ved skolen vår går seg til underveis. Det enkelte trinnet samarbeider og bestemmer selv hvordan arbeidet skal implementeres for sine elever, akkurat som ved alt annet utviklingsarbeid ved skolen vår.

BRA-kort
Det pekes også av debattantene veldig på BRA-kortene, og det instrumentelle ved den belønningen. Alle former for belønningssystemer er i bunn instrumentelle, men det er gjennomføringen av dem som vil avgjøre hvordan de virker på elevene. Jeg vet at mange foreldre også driver belønning for ønsket atferd hjemme. Det kan være for å få barna til å gjøre lekser, henge opp tøyet sitt, legge seg e.l. Forskningen ser ikke noe galt i belønningssystemer så lenge disse kombineres med aktivt fokus på relasjonen mellom den som gir og den som mottar belønningen. I skolen har lærere til alle tider benyttet belønningssystemer både individuelt og til hele klasser.

Debattantene har gjort BRA-kort til hele PALS-opplegget, mens det i virkeligheten kun er en liten del av helheten, og i tillegg en del som skolen ikke må ha med (flere debattanter påstår at det er noe man ikke kommer unna). Foreløpig har ikke vår skole tatt stilling til bruk av BRA-kort. Som jeg skrev over så er det vi som jobber her som selv bestemmer hva vi vil ha med og hva vi vil fokusere på, så lenge vi holder oss til hovedprinsippet om å gi positiv oppmerksomhet til positiv atferd.

Mange regler
Et annet poeng for noen av debattantene er antallet regler. På skolen har vi alltid mange regler for at vi skal kunne forholde oss til hverandre på en god måte. På alle skoler er det slik, men mange av reglene er uskrevne. Det fine på en PALS-skole er at alle reglene er skrevet ned og de blir snakket om og øvet på. Sosiale ferdigheter blir lært på samme måte som fag. Et av de gode prinsippene for læring er at regler bør være hva barn skal gjøre, og ikke tips til hva som er dumt å gjøre. Derfor er reglene positivt formulert. Eks. «Jeg går rolig til den plassen jeg skal til», sammenliknet med ‘Det er ikke er lov å løpe i gangen’.

Må man ha PALS?
Selvfølgelig må man ikke ha PALS for å ha en god skole. Det ser vi at kunnskapsministeren heller ikke mener. Men vi ser av forskning at dette kan være en god vei å gå for å skape nødvendig ro på skolen for å sikre at eleven oppfyller de målene kunnskapsløftet setter for dem.


Les mer
PALS, pedagogikk og pizza (elevsiden.no, 2007)
En kritikk av atferdsprogrammet PALS i skolen (Christian W. Beck, 06.02.2008 )
Stryk til den moderne skolen (Dagsavisen )
Flere veier til ro og orden (Aftenposten 31.12.2013)
Statsrådens disiplinbom (Aftenposten 27.12.2013)
Vil ha mer disiplin i norsk skole (Aftenposten 13.12.2013)
Ekko – P2 (radio.nrk.no, 08.01.2014)
Kronikk fra Atferdssenteret – i sin helhet (22.01.2014)
Hvem skal oppdra mor og far (Dagbladet 12.10.2012)