Ny skolepodcast

Det finnes en liten bunke med skolepodcaster, for deg som er interessert i stoff om skole. Her om dagen startet det også opp en ny: «Rekk opp hånda«. Der har jeg selv vært så heldig å få være med i en av episodene som kommer. Den podcasten drives av komiker og lærer Janne Rønningen og Martin Johannesen, som driver lærerbloggen.

Her er litt flere skolepodcaster:

En ny vei

Noen ganger går man på en smell. For mitt vedkommende skjedde det i høst da netthinnen falt ned og til tross for flinke leger så er synet såpass dårlig at det å sitte særlig lenge på datamaskinen er blitt en umulighet. Det medfører altså en omstilling og nytt navn på bloggen. Fra ‘Skolelederbloggen’ til ‘Putes skoleblogg’. Ikke fullt så anonym, men fortsatt peking mot den viktige skoleutviklingen.

I disse dager konverterer jeg tilbake til det å være lærer fra å være skoleleder i snart 15 år. Helt siden jeg ble rektor har jeg kjent på tapet av nærhet til elever. Derfor har jeg også hatt timer med elever så ofte jeg kan og vært klar på at jeg ikke planlegger å forbli rektor til jeg går av med pensjon.

Til tross for de helsemessige utfordringene fungerer det fortsatt i et klasserom, sågar et digitalt klasserom. Da ble valget lett og like før jul ble avgjørelsen tatt: Jeg går tilbake til klasserommet – på en annen skole en de jeg har vært rektor på.

Det er noe jeg virkelig gleder meg til. Utfordringene er store. Klasseledelse i teknologitette klasserom kan by på utfordringer. Noen nye, og noen gamle. I tillegg ser vi som jobber i skolen at elevmassen er i endring. Det gir oss andre utfordringer enn tidligere.

Utfordringer er noe vi må lære oss å takle. Alle som har lest det jeg har skrevet tidligere vet at jeg ikke er fan av å se bakover og ønske meg tilbake til slik det en gang var. Vi må alltid se fremover. Da kommer mitt favorittsitat til sin rett: «Happiness is not a destination, it is a way of life.» Vi må selv skape vår fremtid og endringer er nødvendig, for alle, alltid. Vi kan alltid bli bedre.

Skoleutvikling vil jeg fortsatt være opptatt av og det skal jeg fortsatt skrive om. Jeg vil fortsatt være engasjert og da avslutter jeg med et sitat fra meg selv:

«Vi er ikke i skolen for å ha en jobb, men for å gjøre en jobb.»

Vær så snill å gi full digital gass!

Etter å ha lest Bjørn Bolstad sitt blogginnlegg (Generasjon «Klipp og lim»?) skjønner jeg at jeg skulle ha vært på foredraget til Lars Figenschou under konferansen ‘Skolen i digital utvikling’ i år.

Når jeg startet med digitaliseringsprosessen på egen skole for 4 år siden så var et av poengene jeg brukte at dagens elever først får en datamaskin i 1. klasse på videregående  og at både lærere og elever ikke vet å utnytte verktøyet på en god måte.

Mange har kanskje fortsatt sin ‘gammeldagse’ kateterundervisning med strøm på, og dertil mye facebookbruk blant elevene i timer. Våren 2014 hørte jeg Marte Blikstad-Balas på NKUL presentere nedslående resultater fra videregående hvor elever brukte skoletimer til spill og facebook mens lærerne stod foran ved tavlen og pratet i vei. Samtidig viste resultatene hennes at det ble mindre spill og facebook etter hvert som elevene ble vant til å bruke maskinen. 3. klassingene var sånn sett ‘flinkere’ enn 1. klassingene.

Ut fra dette trakk jeg mitt argument for at jo tidligere vi begynner å bruke digitale verktøy, med god klasseledelse, jo flinkere blir elevene til å bruke verktøyet. Jeg argumenterte for å ta datamaskinen i bruk også i barneskolen.

Jeg har selv et barn som gikk ut av vgs i vår, et som går i 10. klasse og et som går i 8. klasse. Det er ikke mye klipp og lim der i gården, men «full digital gass» (Bjørn Bolstad) har det vært i mange år både her hjemme og på skolen. Jeg tør påstå at dersom deres arbeid klassifiseres som Lars Figensschou sine betraktninger (slik de er redegjort for i Bjørn Bolstad sin bloggpost) så skyldes det ikke de digitale verktøyene i alle fall. Vi kan gjerne sende skråblikk til både samfunn og skolen, men kanskje ikke de digitale verktøyene?

Jeg håper Lars Figenschou og andre holder ut noen år til. Om ti til 14 år kommer de første elevene til universiteter og høyskoler som har fått opplæring under «full digtal gass» helt fra langt ned i barneskolen. Jeg både håper og tror klipp og lim er borte innen den tid. Vi bruker nemlig mye tid i grunnskolen om dagen til digital dømmekraft, kildevurdering, produksjon, opphavsrett, sosiale medier og det å endre selve undervisningsformene våre.

Først når disse elevene er på plass i høyere utdanning kan vi si noe mer klart og tydelig om hvem eller hva som har skylden for at elevene går ut fra f.eks. ingeniørstudiet uten å være ingeniører.

Jeg gleder meg i alle fall på vegne av elevene i den kommunen jeg jobber :-)

Hva skal vi med forlagene?

I går kunne jeg lese denne: Utstyrsbonanza uten innhold (udatert). I dag leste jeg denne fantastiske tweeten som svar: Jeg trenger ikke læreverk, jeg trenger kilder. Jeg vil ha Internett uten filter på skolen. Skjermtid? Min jobb er læring.

Igjen ser vi altså denne polariseringen mellom bruk og ikke bruk av IKT i skolen. Jeg har sagt det før, og sier det sikkert igjen: Jeg er glad lokalpolitikerne i vår kommune er fremsynte og tør å gå foran i et skole-Norge som ligger alt for langt bakpå når det gjelder IKT.

Det vi trenger fra forlagene nå er ikke lærebøker eller digitale læreverk bygget over den gamle lesten. Det vi trenger nå er at forlagene lager gode norske digitale kilder til barn og unge.

Ta lesing som et eksempel. Akkurat i dag leste jeg nemlig også en artikkel (https://amp.businessinsider.com/study-backs-bill-gates-favorite-education-style-personalized-learning-2017-9) om forskning som viser at newsela (En amerikansk tjeneste som forenkler nyhetsstoff til barn) har gjort at en stor andel flere barn består leseprøver raskere. Tjenesten har også spørsmål knyttet til teksten slik vi er vant til i en del lærebøker.

Dersom foreldre er redd for skjermtid på sine barn hjemme så anbefaler jeg at man hjemme heller innfører regler for innhold og ikke tid.

Jeg lurer på om voksne som sitter foran datamaskinen hele arbeidsdagen også snakker om ‘skjermtid’ for seg selv, eller om det er en helt annen sak…

Hvor skal vi?

I går leste jeg Camillas siste innlegg på https://skolevegen.com/2017/08/30/tannlos-skolepolitikk-for-okt-laering/ Jeg vil nok ikke si som henne at norske politikere er tannløse. Jeg sier vel heller at de er på jordet. Jeg må innrømme at stortingspolitikere og skole er en kombinasjon jeg ikke liker. Jeg skulle ønske vi skolefolk kunne bestemme mer.

I sommer ble jeg i en samling med hyttenaboer spurt om hvilket parti man burde stemme når det gjelder god skolepolitikk. Mitt korte svar var at dersom du ser på partiene og mulige regjeringskonstellasjoner så er det ingen vits å tenke utvikling av norsk skole når du stemmer. Alle er like vyeløse når det gjelder tanker om hvor den norske skolen og utdanningen bør gå og hvordan man skal komme dit. Når jeg har stemt (Liker forhåndsstemming) så tenkte jeg på hvilken samfunnsutvikling jeg ellrs vil ha og ikke skolepolitikk, dessverre.

Hva er så problemet?

Camilla peker på uttrykket ‘økt læring’. Alle snakker om at læringen skal økes. Ingen snakker om at læringen skal dreies i en annen retning og handle om noe annet – hele mennesket. Der mener jeg noe av utfordringen ligger. Det tenkes for tradisjonelt i vestlig skole i dag. For mye gammel historie ligger bak både utformingen av innhold og oppbygging av skoledagen. Vi trenger mer eksperimentering slik vi ser det på for eksempel Ringstadbekk, Nyskolen og Humanistskolen. Dessverre kan det se ut som om det er enklere å få til slike eksperimenter på mindre skoler med skoleeiere som tør å tenke helt annerledes. Vi andre blir gående i det samme sporet med noen få endringer her og der.

Nina, rektor på Humanistskolen, ble i et podkastintervju på lektor Lomsdalens blogg (http://lektorlomsdalen.no) spurt om hva som var den største hindringen for utviklng av en god skole. Hennes raske svar var ‘lærernes arbeidstidsavtale’. Dersom vi også legger til rigiditet rundt ansettelser og nye kompetansekrav så føler jeg vi har kommet langt i et godt svar.

Fleksibilitet

Jeg tenker vi trenger større fleksibilitet i skolen, og det er det INGEN av stortingspolitikerne som snakker om eller jobber for. Fleksibilitet i arbeidstidsavtaler. Slutt på faste kompetansekrav. Mer sammensatte tverrfaglige timeplaner uten så mange kunnskapsmål. Flere mindre friskoler med større valg for elever og foreldre. Det ønsker jeg meg fra pokitikere som dessverre ikke vet noe om å hverken jobbe i, eller lede, en skole anno 2017.

Tanker om IKT og skole etter 3 dager på NKUL og et hektisk skoleår med fokus på IKT i skolen

Nå er snart 3 dager med konferanse i Trondheim over. Kommunen jeg jobber i har startet utrulling av en datamaskin til hver elev. Ungdomsskoleelevene har fått sine, 4. til 7. trinn får sine i august og 1. til 3. får sine i januar. En delegasjon på nesten 70 skoleledere og lærere fra kommunen har vært på NKUL i Trondheim – Norges største konferanse innen IKT og skole. Vi har hørt mange spennende foredrag og fått mange gode tips om bruk av IKT i undervisningen.

I samfunnet rundt oss er bruk av datateknologi essensielt. I skolen mener tydeligvis mange fortsatt det skal være blyant og papir. Sosiale medier og forstyrrelser i undervisningen får skylden. Foreldre roper opp om at det er vanskelig at barnas leketøy skal bli til verktøy. Lokalavisen slår stort opp med rød skrift på forsiden at nabokommunens rapport sier ‘ingen effekt’ på elevenes læring. Når jeg så leser oppsummering av rapporten i den samme avisen ser vi at fordelene er: Økt tilpasset opplæring – Mer effektiv læring – Større grad av samarbeid – Mer underveisvurdering – Mer motiverte elever, som opplever at de mestrer bedre – Styrker læreres jobbfellesskap – Mer variert undervisning – Mer mangfoldig undervisning og pedagogikk – Holdninger og erfaringer til skoleledere, lærere og elever er gjennomgående positive til innføring og bruk av nettbrett – Nettbrettprosjektet oppleves mest positiv blant lærerne som har vært med lengst.

Det ovenstående står i avisen i dag, samme dag som jeg sitter og hører Barbara Anna Zielonka – årets Gulleplevinner – stå og fortelle om variasjon i undervisningen og muligheter som elever med bevegelsestrang tidligere ikke hadde. Hun står og forteller om eTwinning og Genius Hour, skattejakt og QR-koder. Jeg vil tippe at hennes elever på Nannestad videregående skole har en helt annen hverdag enn elevene til en annen lærer på en helt annen videregående skole, som uttaler at bruk av IKT handler om ‘Ansvar for egen luring‘.

Barbara Anna er opptatt av at hun skulle kunne trives med å være elev hos seg selv i sitt eget klasserom. Jeg er usikker på om alle lærere tenker den tanken.

Hvor skal vi?
Heldigvis skal vi ikke dit hvor skeptikerne ønsker seg. Verden går fremover og det er ingen vei tilbake. Skolen skal heretter bruke tid på å lære våre elever å bruke mobiler, nettbrett og datamaskiner som verktøy – i stedet for leketøy. Både rikspolitikere og lokalpolitikere (I alle fall våre lokalpolitikere) har skjønt at dette må til, at dette er veien å gå.

Inne i mitt hode har jeg satt meg følgende mål for det neste skoleåret på egen skole når det gjelder bruk av IKT: Alle elever skal gjennom sine lærere minst bruke tekstbehandling, regneark, presentasjonsprogram, creaza og kikora. Deretter skal vi øke bruken slik som Barbara Anna gjør hos seg. La elevene selv være kreative og finne ut hvordan de vil vise hva de har lært.

Som alltid gleder jeg meg til fremtiden. Den kommer hver dag – enten vi vil det eller ikke :-)

Analog læring
Dersom det er noen som lurer på illustrasjonsfotoet så vil jeg understreke at det fortsatt er mye læring som skal skje analogt. I påsken dro 32 speidere og ledere fra speidergruppen vår til Sri Lanka og arrangerte speiderleir der for våre lankesiske speidervenner. Det var mye læring for alle oss speidere som deltok. Det digitale denne gang var kun å ta vare på fotografiske minner for fremtiden for å minne oss på alt det fine og gode vi lærte på den turen.

Tanker om skoleutvikling

2016-10-19-08-26-34

Sammen med 59 andre rektorer fra Sverige og Norge har jeg de siste dagene fulgt et program som tilbys av Utdanningsdirektoratet og Skolverket etter endt rektorutdanningen – for rektorer. Hovedokus har vært på skoleutvikling, innovasjon og IKT i undervisningen.

Hver for oss og sammen i grupper har vi besøkt skoler og reflektert rundt lederskap og skoleutvikling. Etter alle ukens samtaler er det en oppgave som spesielt fremstår for meg som svært vanskelig i skolen – nemlig det å sørge for at alle på skolen gjør det vi har blitt enige om og gjør det vi forventer.

Det er ikke snakk om å ignorere det som forventes, eller å la være å gjøre som forventet. Vi som har jobbet i skolen noen år vet at det ikke er slik det er. Det handler om at endring tar tid og at både de som jobber på skolen og de som går på skolen trenger en viss tid for å endre seg, men det er også slik at kommunikasjon er vanskelig og det er ikke alltid at alle forstår det samme til enhver tid.

Ut fra alle skolebesøkene som ble gjort denne uken så kom det klart frem at skolelederes visjoner og ønsker ikke kommer ut i alle skolens ledd. Jeg er helt sikker på at om jeg fikk et slikt besøk på min skole så ville de funnet det samme. Både per i dag, og om de kom tilbake om 4 år. Sånn er det bare.

Jeg forstår dette, og jeg godtar dette. Helt likt kan det ikke være og alle kan ikke få til det samme og gjøre det samme. Slik skal det heller ikke være. Men her kommer jeg tilbake til de samme 7 prinsippene jeg la ut i forrige bloggpost og som OECD er opptatte av at vi trenger å endre for å lykkes i fremtiden i OECD-landene. Jeg forstår at vår politikere ikke har lest de enda, men vi som skole MÅ faktisk lese de og ta hensyn til de. Vi kan heller ikke vente i årevis før vi gjør disse forandringene. De må bare gjennomføres snarest, og de handler om en stor omveltning for oss, som pedagoger og en stor endring av måten skolen drives på. Denne gangen kommer de i originaltekst:

  • Make learning and engagement central.
  • Ensure that learning is social and often collaborative.
  • Be highly attuned to learner motivations and emotions.
  • Be acutely sensitive to individual differences.
  • Be demanding for each learner but without excessive overload.
  • Use assessments consistent with learning aims, with strong emphasis on formative feedback.
  • Promote horizontal connectedness across activities and subjects, in and out of school.